Gale-Truls

Han bodde i hytten ved fjellets fot,
den gamle, rare mann.
Og skjermende kring ham trærne stod
de eneste venner for ham.


Der hadde han bodd i så mange år,
hans gange var blitt så tung.
Og matt var hans øyne og grått hans hår;
han "vakringen" kaltes som ung.


Når stormen den raser mot hyttens tak
han gjemmer seg bort i en krok.
Han er ikke bange for stormens brak,
men de minner som inn på ham dro.


Det var just en sådan, en uværsnatt
han mistet sin elskede venn.
Hans skjønneste drøm forsvant så brått
og gleden og lykken med den.


Han bar henne bort i fra sneens favn
og strøk hennes lokkede hår.
Å, elskede Ingrid, hvisk mitt navn
før alltid ifra meg du går.


Men Ingerid kunne ei mere si,
ei heller hviske hans navn.
Hun så ei sin elskede lå på kne
i sneen og gråt som et barn.


Og siden den dagen han hjemmet forlot,
foreldre, søsken og alt,
så bygget han hytten ved fjellets fot
hvor han siden ble "Gale-Truls" kalt.


Mange år har nu gått hen
og Gale-Truls har fått ro.
Men muren til hytten står ennå igjen,
og der skal minnene bo.