Tullingen

Hvor skogsstien bøyer seg mot elvebakken ned,
der lå en liten hytte i aftensolens fred.
De siste stråler spiller på den tjærebrune vegg,
og gjennom vinduet dufter det av bjørk og av hegg!


Det var med sorg og savn tatt så mangt et alvorstak,
men aldri har det kjempet så hårt som i dag.
Den onde barne-farsot kom fra bygden også hit,
nu strider deres lille gutt den siste, store strid.


Han var en liten klosset og underlig en,
men ærlig og så trofast, men tuslete og sen.
Blant guttene i skolen ble han alltid holdt for narr,
dess mere vokset hjertet fast hos mor og hos far.


I lekser og i lek bar det like galt avsted,
bestandig lød det: "Tullingen får ikke være med".
Men Tullingen satt stille og tenkte på mor
og grunnet og grublet på de grusomme ord.


De visste det jo ikke, de tankeløse små
hvor brennende og dype sår et sådant ord kan så.
De visste det jo ikke at han hadde dem så kjær
og lenget etter lek og å komme dem nær.


De sto for hans tanker i flokk og i rad,
de sto for hans sind da den siste bønn han bad.
Med møye og med smerte han hvisket det fram:
"Gud la den onde farsot ei komme til dem."


Nu bøyer mor seg over sin lille bleke gutt,
og kysser ham for siste gang, nu vet hun det er slutt.
"Nu skal du nok gå fra oss, det merker jeg for visst
og ja, men hos Jesus der treffes vi til sist."


Men er du ikke redd da for dødens mørke port?
Å mor, det er et-to-tre tak og så er det gjort.
Nu er det også gjort og et smil på leben ler,
"så slipper de å kalle meg for Tullingen mer."